Reindrift

Det drives aktiv reindrift innenfor både Kvænangsbotn og Navitdalen. Reinen trenger ro og gode beiter for å ha det bra. Det er viktig at turfolk vet om dette og tar hensyn når man ferdes i reinens beiteområder. Særlig viktig er det å ikke forstyrre reinen i kalvingsperioden.

Kvænangsbotn landskapsvernområde berører deler av de tre reinbeitedistriktene Ábborašša, Spalca og litt av distriktet Orda. Navitdalen landskapsvernområde berører Fávrrosorda og litt av distriktet Ábborašša.

Det er rundt 420 personer som er involvert i reindrift knyttet til disse fire distriktene (personer i siidaer) fordelt på 59 siidaandeler (tilsvarende driftsenhet). Samlet hadde de et reintall (sluttstatus 2019/2020) på 21 400 rein. I Norge er antall siidaandeler 535 og antall personer 3329.
Reinen har alltid vært en viktig ressurs for folk i dette området. På reinflokkens vandring fra barskogene i dagens Finland og ut til ishavets kyst var det mange muligheter for jakt og fangst. I Kvænangen finnes mange spor av jaktanlegg, skyteskjul og fangstgroper. Hvor lenge fangst og jakt var viktig, vet vi ikke, men vi vet at reinflokkene etter hvert ble temmet og at folk begynte å følge flokkene på vandringen.

Reindriften er en levende og moderne næring. Flere steder i verneområdene vil kan man finne større eller mindre spor etter moderne reindrift. Spor etter barmarkskjøretøy, sperregjerder, gjerdeanlegg og gjeterhytter er eksempler på slike anlegg.

I Kvænangsbotn er det tre distrikter som berøres av verneområdene.

På våren, i april/mai, kommer flokkene inn fra vinterbeite. Kalvingsland er områdene hvor simleflokkene oppholder seg i kalvings- og pregningsperioden. Distriktet Ábborašša har kalvingsland nord for fjellmassivet Nábár og vest for Kvænangselva/Badajohka, og benytter de vestlige delene av verneområdene på våren. Nordøst for Kvænangselva er det distriktet Spalca som har kalvingsland.

Fra midten av juni trekker reinen etter beitene, gjerne til områder høyere opp. Her er det også mindre insekter. Det er få slike områder innenfor Kvænangsbotn landskapsvernområde. Flokkene benytter også lavereliggende områder, og da vil områdene innenfor verneområdet også beites. Vær, temperatur, beiteforhold og flere andre naturlige forhold bestemmer hvordan reinflokkene benytter området, og det varierer fra år til år.

Fra august begynner flokkene sakte, men sikkert å trekke mot innlandet igjen. Reinen trekker av og til ned i lavlandet for å spise sopp, og det vil vanligvis være rein i Kvænangsbotn til ut på høsten. Når brunstperioden starter i oktober, er flokkene stort sett ute av området. Men det gjelder ikke alle år.

I Navitdalen er det i hovedsak distriktet Fávrrosorda som har beite og aktivitet, men også Ábborašša har deler av sitt distrikt innenfor Navitdalen landskapsvernområde.

Reinen kommer til kalvingslandet sør i Navitdalen i april/mai, det vil si inn til sperregjerdet ved Sáiva. Her oppholder simleflokkene seg til kalvene er blitt ganske store, vanligvis til midten av juni.

Etter dette oppholder reinen seg i sommerbeiteområder i mindre flokker. Sommerbeiteområdet omfatter Navitdalen nord for sperregjerdet. Ut på sensommeren begynner flokkene å trekke sørover igjen. Reinen samles ved sperregjerdet og kalvene merkes før flokken slippes sør for gjerdet igjen. Det foregår i september. Da er det stor aktivitet i Navitdalen.

Deler av flokken til Fávrrosorda oppholder seg sør i Navitdalen opp til fjellet Beahcegelháldi. Dette er deler av parringslandet, der oksereinen samler simleflokken til parring under brunsten.

Ta hensyn til reinen. Husk at reinen under kalvingstiden på våren (mai/juni) er veldig sårbar for forstyrrelser.

Jakt, fangst og fiske

Jakt og fangst er nok den eldste naturbrukstradisjonen vi har. I området her var jakt på sel noe som holdt folk med mat og skinn. Langs kysten finnes områder med boplasser, kokegroper osv. som vitner om mange tusen års historie. Fiske på kysten har nok vært den viktigste næringen for folk i området helt frem til vår tid.

Vi kan anta at også reinen, som til alle tider har vandret i store flokker fra vinterbeitene i barskogen i dagens Finland/Sverige og ut til kysten, har vært en viktig ressurs. Det finnes en del jaktanlegg i områdene som vitner om det. Steingjerder, fangstgroper og bogasteller, eller cillá på samisk, hvor jegeren satt og gjemte seg mens han ventet på forbipasserende rein.

Sanking av bær og andre vekster har også gitt viktige bidrag til kosten og bekledningen. Et eksempel er sennagress, som brukes som isolasjon i skotøy den dag i dag.

I nyere tid er jakt, fangst og fiske viktige aktiviteter, men da først og fremst som rekreasjon. I området er det flere elgjaktfelt, både på privat og på statens grunn.

Skogbruket i Kvænangsbotn

Skogen har alltid vært viktig som ressurs for folk i området. Det finnes blant annet spor av barkuttak, og ved til oppvarming har alltid vært en nødvendighet. Vi vet ikke når man begynte å ta i bruk skogressursene mer intensivt, men etter hvert som flere folk bosatte seg i området økte også behovet for materialer – for eksempel til båter, hus og til utvinning av tjære. Det var sagbruk i drift i Kvænangsbotn til ut på 1990-tallet, men skogens betydning som viktig næring hadde nok sin storhetstid en del tidligere.

Historien rundt utvinning av tjære er godt dokumentert. I Kvænangsbotn er det tallrike slike miler. De er i dag synlige som sirkulære groper i terrenget, gjerne med en jordvoll rundt. Det var mye arbeid knyttet til slike miler. Først ble det felt furutrær. Mange år senere ble røttene tatt opp og kløyvd til skived/spik. Når man hadde nok til en mile, var det å stable skived slik at det ble en rund haug. Denne ble tekket med torv og sand og deretter tent på. Poenget var å skape nok varme til at tjæra i røttene begynte å renne ut. Hvis det ble flammer, ville alt bare brenne opp. Tjæra ble så samlet i tønner og solgt. Den var en svært viktig ressurs og skapte betydelig inntekt. En av de største milene vi kjenner til, er Stormila i Kvænangsbotn.

I dag er det lite hogst i skogen i Kvænangen ut over tynningshogst (skogspleie) og hogst til ved. Men skogen vokser fra år til år, og det er drivverdige skogressurser i området. Om det avvirkes henger sammen med både pris og markedsmessige forhold. Det er åpnet for begrenset avvirkning innenfor Kvænangsbotn landskapsvernområde, selvfølgelig med strenge krav til både mengde, områder og driftsmåter.

Skogen i Kvænangsbotn eies i dag av Statskog, og det er de som avgjør om det skal iverksettes hogst der det er tillatt.

Jordbruk og slåttemark

Det er noen gårder i drift i Kvænangen. Det er per i dag ingen som høster eller har husdyrbeite innenfor grensene til verneområdene.

I tidligere tider var det nok en del av området, særlig i Kvænangsbotn, hvor det foregikk slått. Langs elva har vi for eksempel Storslåtta, Mellomslåtta og Kollerslåtta. I dag er dette skogkledte områder, men man kan se at det har vært slått tidligere.

Historien rundt utvinning av tjære er godt dokumentert. I Kvænangsbotn er det tallrike slike miler. De er i dag synlige som sirkulære groper i terrenget, gjerne med en jordvoll rundt. Det var mye arbeid knyttet til slike miler. Først ble det felt furutrær. Mange år senere ble røttene tatt opp og kløyvd til skived/spik. Når man hadde nok til en mile, var det å stable skived slik at det ble en rund haug. Denne ble tekket med torv og sand og deretter tent på. Poenget var å skape nok varme til at tjæra i røttene begynte å renne ut. Hvis det ble flammer, ville alt bare brenne opp. Tjæra ble så samlet i tønner og solgt. Den var en svært viktig ressurs og skapte betydelig inntekt. En av de største milene vi kjenner til, er Stormila i Kvænangsbotn.

I dag er det lite hogst i skogen i Kvænangen ut over tynningshogst (skogspleie) og hogst til ved. Men skogen vokser fra år til år, og det er drivverdige skogressurser i området. Om det avvirkes henger sammen med både pris og markedsmessige forhold. Det er åpnet for begrenset avvirkning innenfor Kvænangsbotn landskapsvernområde, selvfølgelig med strenge krav til både mengde, områder og driftsmåter.

Skogen i Kvænangsbotn eies i dag av Statskog, og det er de som avgjør om det skal iverksettes hogst der det er tillatt.