Landskap

I forvaltning av verneområdene forholder vi oss til å bevare landskapet først og fremst mot tiltak som kan endre det observerbare og synlige landskapet på en måte som endrer særpreget, slik som geologiske forekomster og landskapsformer, flora og fauna og spor av bruk, som kulturminner og kulturmiljø. Det er likevel slik at også usynlige eller immaterielle verdier som hører til i landskapet, som historier og sagn, også skal tas hensyn til i forvaltningen og være en del av det vi vil formidle som verdier i landskapsvernområdene. I forarbeidene til verneplanen ble landskapsverdi (visuelle verdier) kartlagt etter en bestemt metode. To delområder i hoveddalføret fikk verdi A1, som er det «ypperste og det mest enestående landskapet innenfor regionen». Ytterligere to områder ble karakterisert til A2, «landskap med høy innrykksstyrke og stort mangfold».

Foto: Rune Benonisen
Foto: Rune Benonisen

Geologi

Berggrunnen i området er stort sett ensartet dominert av lagdelt kvartsskifer, som er omdannet sandstein. Gjennom den geologiske historien har is og smeltevann bidratt mest til å forme det naturlandskapet vi ser i dag. Generelt kan det sies at hard og homogen berggrunn har større motstandskraft mot ytre prosesser som forvitring og erosjon, og finnes derfor i dag fortrinnsvis i høyere fjellmassiver. Dalene, fjordene og forsenkninger er dannet i områder der berggrunnen er løsere og hvor det har vært mer forkastning (bruddflater i fjell dannet mellom to fjellpartier) eller oppsprekking, som is og vann har blitt ledet etter. I Kvænangsbotn er det slike forkastninger i sørøst. Den ene følger Njárbesjohka, den andre går nord for Čeabetčearru/Halsfjellet. Øst for disse forkastningene er bergartene hardere enn lenger vest i dalføret. Så i løpet av istiden og mot slutten (10 000 fvt.) har isen og store mengder smeltevann rent ut gjennom Kvænangsdalen og erodert på berggrunnen. I tillegg har isen lagt igjen løsmasser som leire, sand, grus og blokker i større eller mindre morener. Vannet fra isbreene har også tatt med seg løsmasser som er lagt igjen på elvesletter, i innsjøer eller i havet. Sakte, men sikkert formet det naturlandskapet vi ser i dag.

Flora og fauna

I Kvænangsbotn er det betydelig variasjon i naturtyper, særlig i dalen. På fjellet nord for dalføret er det et fjellområde på rundt 600 meters høyde med mange innsjøer. Her er det gode bestander av storvokst røye. I disse områdene er vegetasjonsdekket svært sparsommelig. Det er ikke registrert sjeldne eller sårbare arter av karplanter, men det er heller ikke spesielt godt undersøkt. I og rundt disse innsjøene på fjellet og i dalføret for øvrig hekker det flere sårbare og sjeldne fjellender, som havelle, horndykker og svartand. I hoveddalføret, Kvænangsdalen, er furuskogen dominerende, og gir et særpreg til dalen med krokete furuer og stående døde trær som står som skulpturer i landskapet. Det meste av drivverdig skog ligger utenfor verneområdet, men noe finnes også i den vestligste delen. I sidedalføret Gearbbet/Kärpikkä er furuskogen mer sparsommelig, og innenfor vernegrensen er det stor sett lauvskog. Langs de øvre delene av elva er det flommarkskog nærmest elva og større flate områder med storvokst bjørk. På disse slettene finnes også tydelige spor på at dette har vært utslåtter i tidligere tider. Slåttemarker er ofte truede naturtyper. I Kvænangsbotn planlegges det å iverksette tiltak for restaurering av en del av den gamle Storslåtta. Dette er tiltak som gir positive effekter for biologisk mangfold, siden det ofte er et stor mangfold av arter knyttet til slåttemarker, samt tiltak for å «ta tilbake» kulturlandskapet slik det har vært gjennom en del av historien – begge direkte knyttet til verneformålet.

Foto: Rune Benonisen
Foto: Rune Benonisen

Kultur og historie

Kvænangen er et område sterkt preget av et kulturelt og språklig mangfold – samisk, kvensk og etter hvert norsk – og derved en stor variasjon i måter å utnytte naturressursene på. I Kvænangsbotn er dette tydelig gjennom de sporene som folk før oss har lagt igjen. I skogen finnes mange spor av tjæremiler. Dette er steder hvor store miler bygget av opphugde røtter fra furu ble brent for å utvinne tjære. Det var en av mange måter skogen ble utnyttet for å skaffe store inntekter. Skogen var også viktig for å skaffe byggematerialer, og mange båter er lagt på virke fra dette området. Det er flere sagbruk i området, og saga i Kvænangsbotn var i drift til ut på 1990-tallet. Det er i dag ikke skogsdrift i Kvænangsbotn landskapsvernområdet, men verneforskriften åpner for at det kan foregå i visse avgrensede områder.

Også i tidligere tider var reinen en viktig ressurs, og den ble det jaktet på. Spor av slike jaktanlegg med bogasteller/cillá er funnet i området. Etter hvert ble reinen temmet, og i dag er reindrift en viktig og ikke minst stor næring i hele Kvænangen. Det er tre reinbeitedistrikter som berøres direkte av vern i Kvænangsbotn.